Trangt inne, farlig ute 

– De vet at vi bor dårlig, men overser problemet! Når skal politikerne slutte å snakke og begynne å gjøre noe?

De er lei av å bli oversett, de fire tenåringsjentene som vi møter en ettermiddag i en av Oslos mest utsatte bydeler. Ute snør det tett, og vi har satt oss inn på en lokal kafé for en prat.

Temaet vi skal snakke om er sensitivt, og de ønsker ikke å stå fram med navn og bilde. Vi har derfor anonymisert jentene og gitt dem fiktive navn.

Jentene mener det er åpenlyst for alle at forhol - dene i kommunale boliger som regel er veldig dårlige, men at politikerne hverken hører eller handler.

– Kanskje de synes det er for vanskelig å gjøre noe, undrer «Amira».   

Hvordan har barn og unge i kommunale boliger det egentlig? BOVEL har i samarbeid med Redd Barna prøvd å finne ut av akkurat det. Senhøstes 2023 kom rapporten «Ungdom i kommunale boliger». Rapporten tar utgangspunkt i Oslo og områder der det bor mange barn i kommunale boliger. Rundt 4500 barn vokser opp i kommunale boliger i hovedstaden, viser statistikk fra 2022. 

Dette er første gang noen har snakket direkte med unge selv og lyttet til deres opplevelser og tanker rundt dette brennbare temaet.  

– Vi har lenge vært bekymret for bosituasjonen til barn og unge, særlig de som bor i kommunale boliger. Barn har rett til å bo trygt og godt! Forskningen som er gjort, er i hovedsak knyttet til voksne beboere. Men vi har lite informasjon fra barn og unge, og hva de selv mener kan gjøres for at det skal være trygt og godt å bo i en kommunal bolig, sier spesialrådgiver Stina Eiet Hamberg i Redd Barna. 

Hun legger til at når fattigdommen vokser får flere barnefamilier problemer med å finne et bra sted å bo. Fattige familier flytter mye og bor ofte i dårlige leide boliger, både kommunale og private. I mange kommuner er det i tillegg lite penger til å vedlikeholde de kommunale boligene, slik at standarden i mange tilfeller er svært lav.  

Dette er stedene med flest kommunale boliger i Norge

^{Ser vi på hvor mange kommunale boliger det er i norske kommuner i forhold til folketallet, endrer bildet seg totalt. På denne listen, som viser kommunale boliger per 1000 innbygger, finner vi små kommuner i Utkant-Norge.} 

De fire venninnene «Amira», «Jasmin», «Sarah» og «Samira» bor i kommunale leiligheter i samme område i Oslo, og går i første klasse på videregående. Sammen med seks andre unge har de bidratt til rapporten med dybdeintervjuer. I alt har prosjektet hatt kontakt med 20 gutter og jenter i tenårene, forteller Frederick Reiersen, rådgiver på barns medvirkning i Redd Barna. Han har hatt jobben med å gjøre intervjuene, og beskriver ungdommene som omsorgsfulle, kloke og reflekterte. 

Venninnegjengen svartmaler på ingen måte boforholdene sine. De trives på mange måter i blokka. Her kjenner de alle, både barn og voksne. Kjeder de seg, kan de stikke inn til en venninne i en annen etasje. Det finnes snille «tanter» over alt. Kunne de velge, ville tre av de fire fortsette å bo samme sted. 

– Det er jo her jeg har vokst opp, gått i barnehage og på skole. Jeg har jo ikke lyst til å flytte fra vennene mine, sier Sarah. 

Men så er det baksiden av medaljen. Ungdommene trekker særlig fram to forhold: at leilighetene de bor i er veldig trange, og at det er psykisk syke og mennesker med rusavhengighet i enkelte boenheter rundt dem.  

– Det er ikke gøy å bo samme sted som narkomane og folk som er sjuke, sukker Amira. 

– Det er verst med de narkomane. De lager mye bråk og skremmer ungene. Og så er det ofte utrykninger i nabolaget til folk som er dårlige. 

– Det var mye bråk med noen naboer da jeg var yngre. De festa og bråkte, så vi var våkne hele natta. Skreik og ropte så vi hørte dem gjennom de tynne veggene. Heldigvis flytta de, legger Jasmin til.

I takt med nedbyggingen av sentrale institusjoner, har pasientgrupper med problemer innen rus og psykiatri blitt flyttet over i kommunale boliger.  

– Dette kan føre til en veldig utrygg og usunn blanding av barnefamilier, rusmisbruk og alvorlig psykiatri. Det er ikke bra for barn å vokse opp under slike forhold, sier Stina Eiet Hamborg.  

Det har også ført til et enda større press på kommunale boliger. Det samme har strømmen av flyktninger de siste årene gjort. Disse to faktorene, blant andre, har gjort det stadig vanskeligere å komme gjennom nåløyet og få tildelt en kommunal bolig. Samtidig er mange av boligene altfor små for mange store barnefamilier. 

Frederick Reiersen sier det slik:  

– Vi som ikke bor slik skjønner ikke helt hvor trangt mange bor i kommunale boliger.  

De fire venninnene deler alle rom med søsken. I en av familiene er det sju personer som deler tre soverom. Amira har bodd på rom med to søstre, men nå har storesøsteren flyttet hjemmefra.  

– Så nå er det jeg og lillesøster. Det er både fint og vanskelig å dele rom med en som er tre år yngre enn jeg. Jeg føler meg aldri aleine, og det er fint. Samtidig går vi hverandre på nervene. Du trenger litt privacy, lissom, smiler Amira. 

Flere av ungdommene som er intervjuet i rapporten, forteller at de ikke har «innetid», men «utetid». De kommer hjem fra skolen, spiser kanskje noe og setter fra seg skolesekken. Så må de ut av leiligheten. Det er for urolig og bråkete hvis alle barna i en stor søskenflokk er hjemme samtidig. De får ikke komme inn igjen før småsøsken er lagt for natta.  

– Dette er kjempeskummelt for barna, sier Eiet Hamberg og legger til:

 - Hvis barna bor i miljøer der det er mye rus og psykiatri, er det utrygt for dem å være ute. Utemiljøet har også store ringvirkninger på hvordan de gjør det på skolen, og om de deltar på fritidsaktiviteter.  

Samira forteller at det er særlig yngre gutter som er mye ute.  

– En ting er at de tuller med gamle folk – det er jo ikke bra. Det som er verre, er at noen havner i farlige situasjoner – i verste fall i kriminalitet, sier hun. 

Noen barn blir med andre ord presset ut på gata på grunn av trangboddhet. Om dette kan være første steg på veien til gjengdannelse og kriminalitet, er det forsket lite på. Men Redd Barna mener det er mange grunner til å være bekymret for familier med mange barn som blir plassert i altfor små boliger.  

– Vi ønsker at det kommer standarder for familieboliger som kommunene er forpliktet til å følge. Og så må barns beste legges til grunn når en bolig blir tildelt, sier Eiet Hamberg. Hun roser Oslo kommune for å ha gjort mye bra, som å innføre nye retningslinjer for kommunale boliger. De har blant annet utvidet tiden som en familie kan få lov å bo i samme kommunale bolig, noe som vil sikre at barn kan gjennomføre skolegangen på samme skole og ikke må flytte ofte, slik at det har vært til nå.  

– Det bør komme en mer sosial boligpolitikk, slik at barna får den støtten de trenger og familier får hjelp til å skaffe seg bedre boforhold, kommenterer Eiet Hamberg.  

Ungdommene i rapporten gir politikere og myndigheter åtte gode råd. Når Jasmin, Sarah, Amira og Samira skal trekke fram de to viktigste, er valget lett: politikerne bør ordne opp i trangboddheten og slutte å blande barnefamilier med mennesker med rusproblemer eller psykiatri.  

Fiks dette først, er rådet fra jentene. Men de er også opptatt av å se sammenhengen mellom kommunale boliger og fattigdom.  

– Vi bor jo i kommunale boliger på grunn av noe. Noen har syke foreldre, andre foreldre som ikke kan jobbe. Noen av de voksne kan ikke så godt norsk. Felles er at vi har lite penger. Både vi og foreldrene våre trenger støtte, er jentene samstemte om. 

De ønsker også gratis transport , gratis turer og ferier og voksne assistenter i nabolaget.  

Frederick Reiersen etterlyser mer informasjon og kunnskap. 

– Det finnes ingen oversikt over hvor mange barn som bor i kommunale boliger, det føres kun statistikk ved tidspunkt for innflytting. Vi har også begrenset informasjon om standarden som tilbys. Det vi imidlertid vet, er at det er et voldsomt press på boligene. Vi trenger et bedre datagrunnlag for at det kan tas bedre politiske beslutninger, sier han. 

Stina Eiet Hamberg og Frederick Reiersen forventer raskere politiske prosesser: 

– Det er påfallende at det ikke er gjort noe fra politisk hold for lenge siden for å bedre standarden på de kommunale boligene. Hvordan vi bor, henger nøye sammen med hvordan vi har det. Skal vi bryte mønstre med at fattigdom går i arv, er det lurt å starte med å sikre at alle barn bor trygt og godt, sier Hamberg og Reiersen.  

Sier nei til nasjonale retningslinjer: 

– Kommunene har ansvaret

Vi har stilt den politiske ledelsen i Kommunal- og distriktsdepartementet noen spørsmål om hvordan forholdene for barn i kommunale boliger kan forbedres. Statssekretær Nancy Charlotte Porsanger Anti (Sp) har svart på epost. 

1. Redd Barna etterlyser nasjonale retningslinjer for kommunale boliger for barnefamilier, og at en vurdering av barnets beste alltid legges til grunn når bolig blir tildelt. Hvordan kan dette komme på plass? 

– Det er et kommunalt ansvar å gi bistand til vanskeligstilte på boligmarkedet i sin kommune. Det kommunale ansvaret er nylig tydeliggjort i «boligsosial lov», som trådte i kraft 1. juli 2023. Det kommunale handlingsrommet er viktig, og vi ønsker at kommunene skal kunne finne gode løsninger tilpasset lokale forhold. Vi har ikke konkrete planer for å lage nasjonale retningslinjer for kommunale boliger.  

 2. Hva vil regjeringen gjøre for at barna skal føle seg trygge, og ikke bli utsatt for voksne som bor tett på og som sliter med rus og psykiatri?  

– Regjeringen vil legge til rette for at kommunene kan følge opp sitt boligsosiale ansvar. Husbanken er en faglig støttespiller for kommunene, og veileder dem blant annet om den nye loven. Husbanken har en kunnskapsrolle på det boligsosiale området. De lager blant annet boligsosial monitor, som gir grunnlag for analyse og målrettede tiltak i hver enkelt kommune. Den har barn og unge som ett av sine temaområder. 

3. Hva vil regjeringen gjøre for at barnefamilier skal få store nok leiligheter med bra nok standard? 

– Regjeringen jobber på flere fronter og har satt i gang en rekke tiltak på det boligsosiale feltet. Vi har blant annet styrket Husbankens låneordninger, og familier med barn og unge er prioritert. «Startlånet» er et viktig virkemiddel som bidrar til at flere kan gå fra leie til eie, med de fordelene det å eie bolig kan ha. I 2022 var 61 prosent av mottakerne av startlån barnefamilier. 

Selv om det er krevende å tilby gode boliger til barnefamilier, skjer det også mye bra rundt om i kommunene. I en undersøkelse fra forskningssenteret BOVEL, som vi finansierer, fremkommer det for eksempel at en del kommuner ofte fornyer kontraktene der det er barn i husstanden av hensyn til bostabilitet. 

 4. I dag finnes det lite kunnskap om hvordan det er å være barn og bo i en kommunal bolig. Hvordan vil myndighetene hente erfaringer og innspill fra barn og unge over hele landet om dette?  

–Regjeringen er opptatt av barns oppvekstsvilkår. Boligen og nærmiljøet er en viktig ramme for barn og unges oppvekst. 

Vi jobber med en stortingsmelding om en helhetlig boligpolitikk. Det boligsosiale feltet, inkludert barns oppvekstsvilkår, er et viktig tema i arbeidet med boligmeldingen. Planen er å legge frem meldingen for Stortinget denne våren. Staten og kommunene kan bli enda flinkere til å høre på barn og unges erfaringer og behov når vi skal finne gode løsninger som berører dem, også på boligområdet. Det er derfor viktig at barn er representert i det nasjonale brukerrådet for den sosiale boligpolitikken. Brukerrådet skal bidra til å gi myndighetene bedre kunnskap om hvordan politikken påvirker brukerne.  

5. Hva vil dere gjøre for å sikre mer og bedre kunnskap om hvor mange barn som bor i kommunale boliger, og hvor lenge de bor der? 

– Kunnskapen blitt bedre de siste årene. Både BOVELs rapporter og rådene fra de unge har vært viktige. Husbanken har også utviklet et digitalt verktøy, kalt Kobo. Verktøyet vil lette prosessen med å søke, tildele og administrere kommunale utleieboliger, samt følge opp beboere. Kobo skal gjøre det lettere for kommunene å finne egnede boliger til vanskeligstilte barnefamilier og andre utsatte grupper. Den vil også kunne gi bedre statistikk i fremtiden, oversikt over hvem som bor i kommunale boliger og behovene deres, og om kommunale boliger.  

Tusen takk for at du gir barn
muligheten til et bedre liv.

Sammen redder vi barn!