Kaisa Hansen-Suckow har de siste årene etablert seg som en viktig stemme for den skjulte barnefattigdommen. Den som mange nordmenn aldri ser, fordi skammen tvinger så mange til å skjule den. Nå er hun aktuell med boka «Oss mot verden», der hun forteller om å vokse opp i fattigdom, om å feire julekveld i en campingvogn, ha 18 kroner på konto og jakte på middag i søppelcontainere hjemme i Arendal.

TEKST: GEIR ANDERS RYBAKKEN ØRSLIEN

Som ung alenemor innså hun at fattigdommen gikk i arv. For Kaisa har hverdagen alltid handlet om hva man har råd til – og mye oftere: Hva man ikke har råd til. Nå som matprisene øker brutalt, strømmen koster flesk og renta skyter til værs, ser hun at mange flere nordmenn oppdager hennes virkelighet.

MANGE MÅ TENKE ANNERLEDES

– Nå om dagen snakker jeg med mange som for aller første gang må se på økonomien sin på en annen måte. De har aldri vært særlig bekymret, men nå er det som om pengene plutselig ikke er like mye verdt. Nå begynner de å tenke at de kanskje ikke bør kaste den halve brokkolien, nå finleser de kiloprisene i butikken og går innom datohylla som fast rutine. Nå ser de det som alltid har vært min hverdag.

I dag har Kaisa mastergrad, fast jobb
og en familieøkonomi som etter årelangt strev endelig holder seg flytende, selv om marginene er små. Hun ser på barnetrygden som et samfunnsverktøy som er vik- tigere enn noensinne, og støtter helhjertet Redd Barnas krav om å øke barnetrygden for barna over seks år.

VI MÅ IKKE FØLE SKAM FOR Å HA DÅRLIG RÅD

– Det er fremdeles et enormt gap mellom hva som framstilles som normalen, og hvordan folks hverdag virkelig er. Det er vanlig å streve med økonomien, og det er ille at så mange føler skam og bruker så mye krefter på å skjule det, som om det er noe galt med oss. Når barnefattigdom fremdeles øker i Norge, er det systemet det er noe galt med, understreker Kaisa.

– Barnetrygden for de over seks år har stått stille i årevis, og vi vet at det er familier med skolebarn som sliter tyngst. Nå som levekostnadene eksploderer, vet vi hvordan det vil gå om politikerne ikke tar grep og sørger for at barnetrygden økes for de som trenger det mest.

Hun husker at de diskuterte barnetrygd i klassen, og flere fortalte at mamma og pappa satte hele barnetrygden på spare- konto. Kaisa gikk hjem og gledet seg til å høre hvor mye hun kom til å ha i banken når hun ble stor.

HADDE IKKE SJANS TIL Å SPARE BARNETRYGDEN

– Dette var første gang mamma måtte sette ord på at vi strevde. Hun måtte si at hun aldri hadde hatt råd til å spare noe av barnetrygden, forteller Kaisa.
– For oss betød den at vi hadde råd til mat i to uker til. Hadde vi fått to-tre tusen kroner til, hadde vi kanskje hatt råd til internett hjemme, så jeg slapp å gå til biblioteket for å søke etter informasjon til leksene. Eller i hvert fall et busskort, så jeg hadde sluppet å gå helt dit hver gang.