Det ble helt stille inne på møterommet. Kollegaen min forsøkte å holde tårene tilbake da hun fortalte at søsteren hennes, som nå nektes utdanning, vurderer å ta sitt eget liv.
Slik starter bloggen til Sacha Myers, kommunikasjonssjef for internasjonale Redd Barna i Afghanistan, der hun forteller om det hjerteskjærende møtet med sin afghanske kollega. Dessverre er ikke søsteren til Myers kollega alene om å kjenne på desperasjon og maktesløshet.
Helt siden Taliban tok over makten i fjor sommer, har 1,2 millioner afghanske jenter blitt utestengt fra skoler. De har nå ingen mulighet til å fullføre utdanningen.
Tekst: Sacha Myers og Luca Kleve-Ruud
Presentasjon: Luca Kleve-Ruud
Foto: Sacha Myers
Ikke ukjent problem
Sacha har jobbet som hjelpearbeider i godt over ti år. Hun var i Irak under krigen, i Somalia under de verste tørkeperiodene og i DR Kongo da ebola-epidemien brøt ut. Hun ser likheter i hvordan jenter behandles under store kriser.
Undertrykkelse av kvinner og jenter er dessverre ikke noe nytt. Men det er ekstra smertefullt å se at de rettighetene afghanske jenter har klart å vinne over tid, blir revet bort.
Mørk fremtid
Over natten gikk Afghanistans tenåringsjenter fra å drømme om en framtid der de kunne være leger, ingeniører eller lærere, til å frykte en framtid i fullstendig mørke.
Dette er dessverre den skremmende virkeligheten for mange afghanske jenter etter at Taliban fratok dem retten til utdanning. Jentene tvinges nå til å tilbringe dagene hjemme.
De må arbeide på gårder og ta vare på husdyrene – eller passe de yngste barna i familien, stelle huset og lage mat.
Jentenes nye hverdag
Sacha har reist over hele Afghanistan for å dokumentere hvordan Talibans forbud mot jenters rett til utdanning har påvirket tenåringsjenters liv. Hun har skrevet ned deres historier og avbildet dem i deres nye hverdag.
Hender som en gang holdt i penner og bøker – holder nå verktøy, bøtter og fat.
Intervjuene og møtene med de afghanske jentene de siste månedene, har gjort sterkt inntrykk på henne.
– Jeg kjenner på en enorm tristhet over hva afghanske jenter må gjennomgå hver eneste dag. Etter intervjuene har jeg følt meg nedbrutt, men jeg har også kjent på en overveldende beundring for deres styrke og besluttsomhet, sier Myers.
Hun håper at mennesker over hele verden vil lytte til jentenes rop om hjelp i Afghanistan og stå opp for deres rettigheter.
– Afghanske jenter kan ikke kjempe denne kampen alene. De trenger all den hjelpen de kan få!
Dette er deres egne historier.
Redd Barna har valgt å anonymisere jentene som forteller sin historie for å beskytte dem.
Hendene til Nazaneen er tørre. Etter nok en 12-timers økt med veving av tepper har huden begynt å sprekke opp. Det klør veldig, men det er kjedsomheten som plager Nazaneen aller mest.
Jeg føler meg ødelagt, både fysisk og psykisk. Det er så vanskelig å konsentrere seg om kjedelige og repeterende oppgaver i timevis. Jeg blir veldig opprørt og deprimert
Det var ikke et slikt liv hun hadde sett for seg. Nazaneen hadde store drømmer, og målet var å bli lege. Men én dag endret alt seg. Hun kaller det for den helsvarte dagen.
Vi hadde eksamener, men moren min sa at vi ikke kunne gå på skolen fordi de hadde stengt. Dette var dagen da hjertet mitt brast. Når jeg tenker på den dagen, gråter jeg fordi det var nettopp på denne dagen all framtid og håp forsvant.
Nazaneen blir ikke tvunget til å jobbe, men hun ønsker å hjelpe til med å forsørge familien. Faren jobber som håndverker, men med den økonomiske krisen som stadig forverrer seg, greier han ikke å tjene nok til å brødfø familien. Selv om Nazaneen er med og bidrar, har de fortsatt ikke stor nok inntekt til å dekke de svært høye utgiftene til mat.
Til tross for alle utfordringene har ikke Nazaneens pappa gitt opp håpet.
Pappa sier at jeg fortsatt kan få en framtid og at jeg fortsatt vil være en uavhengig kvinne og ha alle tingene jeg ønsker meg.