På slutten av 1990-tallet startet Redd Barna et banebrytende mobilt utdanningsprogram rettet mot husdyrnomader i Uganda. Gjennom 25 år har programmet endret livene til tusenvis av barn.
SKOLEREVOLUSJONEN SOM STARTET UNDER ET TRE
– Å sende barna til skolen, var ikke et alternativ da jeg var liten. Barn trengtes som arbeidskraft i den daglige kampen for å overleve.
John sitter under et tre utenfor en skole i Karamoja-regionen, som ligger nordøst i Uganda. 36-åringen mimrer tilbake til sin egen barndom, som var alt annet enn enkel. John tilhører folkegruppen karamojong. Tradisjonelt har folkegruppen vært husdyrnomader, som har flyttet fra sted til sted etter vann og beiteområder til buskapen. De lever i den fattigste og minst utviklede regionen i Uganda. Karamoja er også beryktet for blodige konflikter, som ofte har handlet om kveg.
– Faren min døde i en konflikt om kveg da jeg var liten, og jeg fikk ansvaret for dyrene våre, sier John.
Som liten hadde ikke John og barna noe skoletilbud. Karamojong-folket var lenge sterkt imot det statlige utdanningssystemet. I 1948 begravde de en penn i en symbolsk protest mot den formelle utdanningen som ble innført av myndighetene i kolonitiden. Mange så på skolen som en trussel mot folkegruppens kulturelle verdier og livsstil, og gjennom mange tiår var det bare et fåtall av barna i denne delen av landet som fikk skolegang og lærte å lese og skrive.
EN ANNERLEDES SKOLE
Men på slutten av 1990-tallet skjedde det noe som skulle endre livet til John og mange andre barn. Redd Barna utviklet da læringsprogrammet Alternative Basic Education for Karamoja (ABEK) sammen med lokalsamfunnene og regjeringen i Uganda.
Programmet var spesialdesignet for å møte de unike behovene til nomadefolket. Undervisningen skulle skje der barna befant seg, med provisoriske klasserom under trærne.
John var 12 år da læringsprogrammet ble innført.
– Lærerne kom til oss om morgenen og underviste under trærne. Etter klokka ni kunne vi gå hjem for å passe på kveget, og så var det undervisning igjen på ettermiddagen.
John lærte å lese og skrive under et akasietre. Han elsket undervisningen, og for ham ble timene i det spesielle klasserommet, der jorda var gulv og himmelen tak, som et friminutt fra alt det vanskelige i hverdagen.
– Da skolen kom, kjente jeg på en glede som jeg ikke hadde hatt tidligere.
Han husker godt hvordan de satt med beina i kors og repeterte det læreren sa, med rautende kuer i bakgrunnen og fugler som ropte til hverandre. På denne friluftsskolen begynte John å drømme om at han selv en dag skulle bli lærer.
Det er gått 24 år siden John satt under akasietreet og drømte om framtiden. I dag jobber 36-åringen som lærer på en grunnskole som Redd Barna støtter. Skolen har flere klasserom og rundt 400 elever.
VIL GI BARNA ET BEDRE LIV
Inne i klasserommet der John i dag skal undervise om barns rettigheter, sitter Lomuria (14) og forbereder seg til eksamen. Hun bor et steinkast unna skolen sammen med sin mor, bestemor og seks søsken. Som de fleste andre barn i landsbyen, har Lomuria vokst opp i ekstrem fattigdom, med en alenemor som strever med å forsørge ungene sine.
– Før skolen kom til landsbyen vår, jobbet jeg med å passe kuene til onkelen min. Hadde det ikke vært for skolen, hadde jeg fortsatt jobbet, sier Lomuria.
Karamoja er kjent for sine rike mineralforekomster, inkludert gull, kalkstein og marmor. Fattigdommen trekker folk til gruvene, der voksne og barn jobber under ekstremt farlige forhold med å grave, sortere og vaske mineraler.
Moren til Lomuria, Apeyo, jobber i en av regionens marmorgruver. Apeyo ønsker at barna hennes skal få utdannelse, men det harde livet gjør at hun ikke klarer å sende alle på skolen.
– Det er vanskelig å ikke kunne lese og skrive, særlig når man må til legen. Det var det som motiverte meg til å sende Lomuria på skolen. Når barna mine har kunnskap, blir livet mitt lettere, sier Apeyo.
Hun forteller at hun først var negativ til skolegang, men nå er hun overbevist om at utdanning kan endre liv. I dag går tre av barna på skolen.
– Jeg ble giftet bort som tenåring og har slitt hele livet. Nå håper jeg at utdanning vil gi barna mine et bedre liv, sier hun.
Datteren Lomuria forteller at flere av vennene hennes stadig prøver å overtale henne til å jobbe i gruvene, men hun nekter.
– Jeg har bestemt meg for å bli sykepleier. Vi sliter med malaria, tuberkulose og mange andre sykdommer, men det finnes ingen helsehjelp, sier Lomuria.
SKOLEREVOLUSJONENS RINGVIRKNINGER
Det alternative utdanningsprogrammet som Redd Barna innførte for over 25 år siden, har fått store ringvirkninger i regionen. I dag har de provisoriske lærestedene blitt til lokalstyrte grunnskoler, som er spredt over hele Karamoja.
De fleste av barna har i dag en skolebygning å gå til, men på grunn av lokale konflikter som gjør at mange må flytte på seg og også plassmangel i klasserommene, blir det fortsatt gitt undervisning under store trær enkelte steder.
Moses, som er utdanningsansvarlig for myndighetene i distriktet Moroto, forteller at nesten ingen i dette området kunne lese eller skrive før utdanningsprogrammet ble innført.
– I dag er tusenvis utdannet, og folk har endret sitt syn på utdanning, sier Moses.
Lokwii har selv vært elev på en av ABEK-skolene i distriktet, og han forteller at programmet har vært særlig viktig for jenter.
– Jenter har tradisjonelt blitt sett på som en kilde til rikdom, og mange ble giftet bort allerede i 11-årsalderen. Det skjer fortsatt, men i langt mindre grad. I dag forstår folk viktigheten av utdanning, sier han.
På en statlig klinikk utenfor Moroto står jordmor Clementina (26) og tar imot pasienter ved inngangen. Som Lomuria drømte også Clementina om å bli sykepleier, og etter mange års hardt arbeid, gikk drømmen i oppfyllelse.
– Foreldrene mine ønsket ikke at vi skulle ta utdannelse. Faren min ville gifte meg bort, men broren min klarte å stoppe prosessen, sier Clementina.
Hun forteller at familien også ønsket å gifte bort søsteren hennes, men at broren klarte å få dem vekk fra landsbyen og holde dem i skjul.
– Tidlig ekteskap var aldri i tankene mine. Takket være broren min, kunne jeg konsentrere meg om skolen. De fleste av vennene mine er i gruvene. Jeg er så glad for at jeg har jobbet hardt for en annen framtid, sier Clementina.
DET LOKALE EIERSKAPET
En viktig del av ABEK-programmet har vært at skolene skal være drevet av lokalbefolkningen. I Nanyidik møter vi landsbyleder Luka under et stort tre. Han har samlet nøkkelpersoner i landsbyen til et møte om barns rettigheter. Under dette treet startet landsbyens første lærested for mange år siden, og plassen er blitt et symbol for endring. Her holder kvinner, ungdomsledere og representanter for de eldre møter for å snakke om utdanning, barnerettigheter og andre viktige temaer.
– Barna er de mest sårbare her, særlig med tanke på at vi bor like ved en gigantisk marmorgruve. Jeg snakker ofte med foreldre om hvorfor vi må prioritere utdanning og beskytte barna våre mot barnearbeid, overgrep og tvangsekteskap, sier Luka.
Selv har han aldri gått på skolen, men han jobber hardt for at foreldre skal sende barna til landsbyens grunnskole, som Redd Barna åpnet her for fire år siden.
– Store gruveselskap kommer inn og lurer oss til å gi bort landområdene våres. Jeg vil at barna skal utdanne seg, slik at de kan lese avtalene nøye og sørge for at vi ikke blir lurt, sier Luka, og legger til:
– Nå forstår folk viktigheten av utdanning. Man kan ikke endre tankesett over natta, men vi har kommet langt.
– KANSKJE VILLE JEG IKKE LEVD
I klasserommet til John nærmer skoletimen seg slutten. Elevene følger ham med øynene mens han går rolig mellom pultene. John stopper ved Lomuria, setter seg på huk og gir henne et oppmuntrende klapp på ryggen.
For John er lærerjobben dypt meningsfull, og han føler at han virkelig gjør en forskjell for Lomuria og generasjonen som nå vokser opp. I skoletimene blir han stadig minnet på sin egen barndom da han satt under akasietreet og drømte om et bedre liv.
– Jeg var heldig som fikk muligheten til å gå på skole, og jeg har mange ganger tenkt at hvis det ikke var for ABEK, så ville jeg vært kvegkriger som min far. Kanskje ville jeg ikke engang ha levd.
SKOLEPROSJEKTET FOR KARAMOJONGENE
På midten av 1990-tallet utviklet Redd Barna et annerledes og uformelt utdanningsprogram for barn i Karamoja sammen med lokalsamfunnene og regjeringen i Uganda. Programmet ble kalt Alternative Basic Education for Karamoja (ABEK), og innholdet i utdanningen var tilpasset livsstilen og behovene til karamojongene.
Læreplanen ble utformet sammen med lokalbefolkningen, og lærerne skulle drive undervisning der barna oppholdt seg. Grunnleggende lese- og regneferdigheter ble kombinert med praktisk kunnskap som er relevant for nomadelivsstilen.
På det meste var det flere hundre ABEK-læresteder rundt om i Karamoja, der barna fikk gratis undervisning. I dag er lærestedene blitt til grunnskoler som er spredd utover hele regionen.
Utdanningsprogrammet har ført til en rekke positive resultater. I dag ser langt flere blant karamojongene verdien av utdanning og skolegang, og mange som fulgte programmet som barn, har fått viktige roller i lokalsamfunnene.
Programmet har også bidratt til at lese- og skriveferdighetene har blitt bedre. Da ABEK ble innført, kunne rundt åtte prosent i Karamoja lese og skrive. I dag har tallet økt til 24 prosent.
Built with Shorthand