– Det er ikke jeg som har gitt noe, det er jeg som har fått
Mette Rosenvinge Støtvig har stilt opp for Redd Barna i 55 år og mottok nylig pris for innsatsen. Selv mener ildsjelen fra Larvik at det er hun som har mest å takke for.
Tekst: Jens Marius Sæther
Foto og presentasjon: Luca Kleve-Ruud
– Jeg var helt uforberedt, men det er klart jeg ble glad. Det er fryktelig hyggelig å få en påskjønnelse mens du lever.
Det er en grå og våt og kald dag i Larvik. Støtvig synes det også er kjølig inne. Hun spør stadig om vi fryser, legger mer ved i ovnen og ber oss passe på at det ikke slukner.
85-åringen bor alene i et stort hus som ligger på en høyde over byen med utsikt mot sjøen. Mannen hennes gikk bort for noen år siden. Sammen fikk de tre sønner, og i dag har hun sju barnebarn og ett oldebarn.
Mens Støtvig ordner med kaffe og kake, rekker vi å få et inntrykk av livet hun har levd.
Huset er fullt av gamle gjenstander fra fjern og nær. Noen av veggene er dekket av gamle familieportretter, malerier og klenodier.
På veggene henger det også utklipp fra avisartikler og bilder fra turene hun har vært med på for Redd Barna til noen av verdens fattigste og mest krigsutsatte land.
Mannen hennes, Anders, var alltid med på disse turene. Selvbetalende, understreker Støtvig, som alltid har vært svært nøye med å holde orden i regnskapet.
– Han var veldig engasjert og støttet meg. Jeg har tro på å gjøre ting sammen. Det var i hvert fall veldig positivt for oss. Vi delte de samme holdningene, og Redd Barna fikk to ambassadører.
Etter at de hadde vært på turene, var de begge opptatt av å dele det de hadde opplevd med andre.
– En forutsetning for å reise, var å spre informasjon og holdninger. Jeg har besøkt enormt mange steder og fortalt om disse turene.
Et av bildene på veggen er fra Etiopia, som hun besøkte for over 20 år siden. På bildet går hun gjennom en stor folkemengde med blomster i hendene. Etiopierne ville vise sin takknemlighet for arbeidet Redd Barna gjør i landet. Hun kjente seg litt «beklemt», men syntes også at mottakelsen var rørende.
Støtvig har mange minner fra denne turen, og hun kan blant annet fremkalle klare bilder av barna de besøkte på et sykehus i landet.
– I den innerste delen av sykehuset var det foreldreløse barn. De hadde blitt levert på trappen. Jeg kom inn til et av barna som akkurat hadde våknet. Barnet var på alder med mine egne barnebarn og smilte til pleieren på sykehuset. Det gjorde et kolossalt inntrykk på meg å møte disse barna som var forlatt.
Mens vi snakker om alle turene hun har vært med på gjennom sine mange verv i Redd Barna, kommer hun stadig på møter med mennesker som har gjort sterkt inntrykk.
For litt over 30 år siden var hun i Mosambik. Det var borgerkrig i landet, og mange måtte flykte over til Zimbabwe.
I en flyktningleir møtte hun mennesker som satt «som forstenet». Hun kan fortsatt se ansiktet til en ung dame klart for seg.
– Hun hadde mistet mannen og alt hun eide. Jeg er ikke flink til å sette ord på det, men du skjønner jo hva slags liv hun hadde foran seg. Steinansiktet og den vanvittige håpløsheten – det glemmer jeg aldri.
Støtvig forteller også om sin første tur til Kambodsja. Befolkningen levde under forferdelige forhold og var fortsatt preget av årene med Pol Pot og Røde Khmer.
Noe av det hun husker best fra denne turen, er møtet med barna og hva de lærte på skolen. Når barna skulle regne, var det ikke epler og pærer de la sammen, men kuler og bomber.
Alle turene hun var med på for Redd Barna, forandret både henne og mannen. De fikk et annet perspektiv på tilværelsen.
– Det er så mange som ikke har en reell forståelse av hva som foregår rundt om i verden, sier hun og legger til:
– Det er mange som mener vi gir for mye til utviklingsland. Jeg er ikke enig i den kritikken. Folk må forstå at det også handler om hjelp til selvhjelp. Blir det for ille og vanskelig andre steder, blir det opprør, revolusjon og folkeforflytninger. Det sier seg selv.
Startet opp Redd Barna
Støtvigs historie med Redd Barna startet ikke ute i verden, men i Larvik. Hun kommer opprinnelig fra Oslo, men flyttet til kystbyen i 1960 fordi mannen drev forretninger der.
De første årene i byen var hun husmor og engasjert i driften av en privat barnehage.
I 1967 spurte svigermoren henne om hun ville være med å starte opp en lokal Redd Barna-avdeling i Larvik.
Svigermoren var med i kvinneorganisasjonen Inner Wheel, og flere av kvinnene som var med der, ville nå også engasjere seg i Redd Barna.
I starten handlet det mest om å lage ting til messer og samle inn penger til Redd Barna sentralt.
– Vi forsøkte å lage ting som var salgbare. Vi strikket, heklet og sydde. De fleste var fra min svigermors generasjon. Jeg var en av de yngste, men vi hadde det sosialt og hyggelig.
Det hendte at hun ble overrasket over holdningene til den eldre generasjonen.
– Vi hadde ikke så mye kunnskap da vi startet. Verden var annerledes, men jeg husker at jeg reagerte på at det var en viss naivitet hos den eldre generasjonen. Min svigermor sa i fullt alvor at det ikke er noen som ikke er snille mot barn.
Å få satt søkelyset på at alle ikke er snille mot barn, ble en viktig sak for Støtvig.
Hun husker godt da de i 1977 arrangerte det første seminaret om vold og overgrep i nære relasjoner. På denne tiden var temaet fortsatt tabubelagt.
– Det er så viktig at folk får vite om hva som skjer og at det blir snakket om det. På den måten kan man endre holdningene til folk og gjøre det lettere å si ifra, både for voksne og barn.
Gjennom årene holdt de flere seminarer og arrangementer om dette temaet i Larvik. Hun husker særlig godt en utstilling de hadde med kunstneren Kari Grasmo.
Grasmo tilbrakte deler av oppveksten i Japan. Foreldrene var misjonærer og sendte barna til en internatskole.
Ved den norske misjonsskolen i Kobe ble Grasmo og flere andre jenter seksuelt misbrukt av rektoren.
Grasmo var den første som fortalte om det offentlig. Senere skulle det komme fram at svært mange norske misjonærbarn ble utsatt for overgrep i utlandet.
Grasmo malte over 50 malerier om tida ved misjonsskolen i Japan. Redd Barna kjøpte mange av bildene og viste dem fram på flere hundre steder i inn- og utland. Utstillingen het «Barneskjebner».
Da bildene ble vist fram i Larvik, var Støtvig leder av lokallaget, og det var hennes oppgave å holde en innledning om utstillingen og vise de besøkende rundt. Hun syntes det var tøft å fortelle i detalj om hva noen av bildene viste.
Hun husker også at hun ble sjokkert over en samtale hun overhørte mellom noen av de frammøtte som hun visste var misjonærer.
– Jeg gikk bak noen fra en misjonærfamilie og hørte at de sa at de ikke var forbauset. De var altså kjent med at sånt foregikk. Jeg syntes det var hårreisende.
Støtvig har ikke bare engasjert seg i Redd Barna. Hun har også vært leder i kvinneorganisasjonen Inner Wheel.
Organisasjonen har både støttet og samarbeidet med Redd Barna for å sette vold og overgrep mot barn på dagsordenen.
– Når jeg tenker på hva vi kunne snakke om da jeg var ung, så har det skjedd en stor forandring. Men dette holdningsarbeidet kan aldri ta slutt.
Selv om det er blitt mer åpenhet rundt temaet, mener Støtvig det er svært viktig at Redd Barna fortsetter å sette søkelyset på at mange barn vokser opp i hjem der de blir misbrukt.
Den store gaven
For Støtvig har det også vært en hjertesak at alle barn skal få være med på aktiviteter og ha et tilbud i ferier.
Redd Barna i Larvik har samarbeidet tett med barneverntjenesten i kommunen i en årrekke for å nå barna som trenger et fritids- og ferietilbud.
– Et av barna her i Larvik som var med på et sommertilbud vi støttet, fortalte at det var første gangen han hadde vært ved sjøen. Å ikke ha vært ved sjøen når du bor i Larvik, sier ganske mye om hvordan mange barn har det.
Støtvig bruker ikke store ord om seg selv, men for en del år siden fikk hun et tydelig bevis på at jobben hun har gjort for Redd Barna i Larvik har blitt lagt merke til.
En dag ble hun oppringt av en advokat som spurte om hva hun gjorde for barn. Støtvig skjønte først ikke hva advokaten mente eller ville.
– Det viste seg at det var en gammel dame som hadde testamentert en masse penger til Redd Barna ved meg. Jeg ante ikke hvem det var.
I testamentet sto det: «Pengene skal brukes til de barna Mette Støtvig hjelper i Larvik».
Støtvig er ikke i tvil om at arbeidet Redd Barna gjør i Larvik og andre steder i landet fortsatt er viktig, men hun er bekymret for rekrutteringen.
For i likhet med idrettslag og organisasjoner over hele landet, sliter de med å få folk til å engasjere seg i det frivillige arbeidet.
– I dag er det dessverre nesten ikke mulig å få folk til å påta seg verv og ansvar.
Støtvig tror det er fordi unge i dag har det for travelt i hverdagen, med kjøring av barn hit og dit og tett oppfølging av aktiviteter.
Hun håper flere får øynene opp for at det å engasjere seg i frivillig arbeid gir mye tilbake.
– Det er ikke jeg som har gitt noe, det er jeg som har fått. Redd Barna er blitt en viktig del av livet mitt. Jeg har fått enormt mye kunnskap både om kulturforskjeller og hvordan det er andre steder i verden.
Selv om hun har trappet noe ned, har hun fortsatt et stort engasjement for arbeidet Redd Barna gjør i Norge og rundt om i verden.
– Det er viktig at en organisasjon som Redd Barna får fram at det skjer mye positivt. Millioner av barn er hjulpet – alt er ikke bare elendighet. Det er viktig å vise at det nytter!
Hun blir oppgitt når hun hører at folk bare vil gi penger om hver eneste krone går til barna.
– Det er mange som ikke skjønner hvorfor det er viktig at noe går til administrasjon. Kostnadene må selvsagt være lavest mulig, men administrasjon må til for at pengene blir brukt på den beste måten. Det er helt uansvarlig om den delen ikke er der.
Støtvig er opptatt av at hjelpearbeid må skje i organiserte former. For hun har også sett at bistand kan slå feil, selv om intensjonen kan være god.
– For mange år siden kjørte jeg gjennom landsbygda i Uganda. Da kom vi til et fraflyttet industriområde. Jeg spurte om hva det var, og fikk til svar at det var en nedlagt tekstilfabrikk. De fortalte at det ikke lenger gikk an å drive fabrikken fordi det kom klær fra Vesten i bøtter og spann. Disse klærne ble blant annet også solgt på svartebørsen, og det førte til at de ikke lenger kunne holde liv i egen klesproduksjon. Det blir jo helt feil!
Som et eksempel på hvordan hun mener hjelpeorganisasjonene bør jobbe, trekker hun fram et prosjekt som Redd Barna i Kirkenes startet i Russland omtrent på samme tid som hun var i Uganda.
– De støttet kvinner på Kolahalvøya med symaskiner og tøy, slik at de selv kunne lage sin egen lille virksomhet. Det er jo mye bedre enn å sende alt vi ikke trenger. Vi kan ikke bare gjøre ting fordi vi tror at vi er kjempesnille.
Barn i krig
Støtvig skal i år være med på sin fjerde TV-aksjon for Redd Barna, og hun mener det er riktig og viktig at pengene skal gå til barn i krig.
85-åringen har selv opplevd hvordan krigens redsler setter varige spor hos barn.
Støtvig vokste opp på Røa i Oslo under krigen. Hun var tre år gammel da Tyskland invaderte Norge i april 1940.
– Jeg husker vi måtte evakuere og at jeg var mye redd. Det var så mye utrygghet – og så var det alle flyalarmene. Vi måtte stadig ned i kjelleren. Jeg var også redd for at folk jeg kjente plutselig skulle forsvinne.
Hun husker også veldig godt at det var lite mat og at de hadde en ku i hagen. Det var naboene i første etasje som eide kua. Av denne familien fikk de melk i bytte mot brød.
– Vi led ingen nød, men jeg husker at jeg slikket fettet fra stekepannen. Det sier jo litt om hvordan det var.
Støtvig forteller at hun har vært skvetten hele livet, og hun er sikker på at det har med krigen å gjøre.
– Vi fikk et granatsveip på husveggen. Det smalt så veldig, og jeg ble fryktelig redd. Jeg husker også godt eksplosjonen på Filipstad. Den dagen hadde jeg vært ute og lekt. Jeg gikk inn i stuen og skulle til å tenne lyset. Akkurat da jeg tok hånden på lysbryteren, smalt det. Det gjorde et veldig inntrykk.
Støtvig mener det er viktig å huske at det har vært nød og krig i Norge også – og at det ikke er så lenge siden det var vi som trengte hjelp fra andre.
– Siden jeg har opplevd krigen, kan jeg relatere meg til det barn i krig opplever i dag. Vi må bry oss om andre, og vi må huske at det livet vi lever i Norge i dag, ikke er selvsagt.
Æresmedlem i Redd Barna
Mette Rosenvinge Støtvig ble i år tildelt prisen «Æresmedlem» i Redd Barna. Gjennom flere tiår har Støtvig inspirert andre med sitt engasjement og satt barns rettigheter, samt Redd Barna som organisasjon, på kartet.
Hun var med å stifte Redd Barna Larvik i 1967 og var leder for lokalavdelingen fra 1984 til 1998. Støtvig har også hatt en rekke sentrale verv i organisasjonen. Hun kom inn i Redd Barnas representantskap i 1986, som hun senere ledet. Støtvig har også vært medlem av hovedstyret i mange år og sittet i kontrollkomiteen.
Æresmedlemskap til Magnar Sannes
Magnar Sannes ble i mars tildelt prisen «Æresmedlem» i Redd Barna. Sannes får prisen for sin lange og innholdsrike fartstid i Redd Barna. Han begynte for alvor i 1999 med sitt sterke engasjement for kambodsjanerne som ble bosatt i Kristiansand og omegn.
Gjennom sin rolle som leder av lærerutdanningen på Universitetet i Agder, fikk han til et samarbeid mellom Redd Barna Kristiansand, Fredskorpset og lærerutdanningen. Sanners arbeidsinnsats og brennende engasjement bidro til at barna fikk en bedre tilværelse, både lokalt og i Kambodsja. Sannes var også leder i Redd Barna Kristiansand fra 2002 og fram til 2018, og han er fortsatt sterkt engasjert.
Pengene kommer fram!
Av innsamlede midler går 92,6% til arbeidet for barna som trenger oss aller mest. Kun 7,4% går til administrasjon og til å skaffe nye inntekter.
Les mer om hvordan vi bruker pengene
Built with Shorthand