En skolehverdag i krig

Klokka seks om morgenen 24. februar 2022, ble 14 år gamle Kseniia revet ut av søvnen. Bestemoren kom inn i rommet og ropte:

– Kom deg opp, krigen har begynt!

Fra blokka i en småby utenfor Kyiv, hørte Kseniia først eksplosjoner i det fjerne fra hovedstaden. Det fortsatte gjennom dagen, men så ble lydene høyere og høyere. Kseniia og familien måtte søke tilflukt i blokkas kjeller. Bombeflyene var nå rett over dem.

– Alt jeg husker er en gigantisk støvsky, at alle begynte å skrike, og at det ristet voldsomt. Vi trodde huset vårt var truffet, sier Kseniia.

Da bombingen tok slutt, var naboblokka jevnet med jorden. Kseniia og familien måtte flykte. De satte seg i bilen og kjørte til noen slektninger. I dagene som fulgte rykket væpnede styrker inn i byen.

Etter fem uker med voldsomme angrep, tok krigshandlingene endelig slutt. Byen var ikke lenger til å kjenne igjen. I gatene og under sammenraste bygg lå det mange lik.

Kseniia og familien var på flukt i lang tid, men de var hele tiden fast bestemt på at de skulle vende tilbake til hjembyen.

Det er to og et halvt år siden byen ble lagt i ruiner.

Kseniia er på vei til skolen. Før krigen brøt ut, gikk det 25 elever i klassen hennes. Nå er det 17 igjen.

Noen er fortsatt i utlandet, mens andre er på flukt ulike steder i Ukraina.

Kseniia er glad for at hun har en skole å gå til. I en periode hadde hun fjernundervisning hjemme. Da begynte hun å streve med naturfagene.

– Det er lettere å studere på skolen, der du har en lærer som kan forklare ting for deg, sier Kseniia.

Framme ved skolen møter hun resten av klassen. Det er andre skoledag etter sommerferien, og elevene skal inn til mattetime med Olena. Ingen har hatt en god natts søvn. Som så mange ganger før, gikk alarmen – den som varsler at det er luftangrep på gang. Da må alle ned i tilfluktsrom. Over hele Ukraina går alarmen til alle døgnets tider, og det er blitt en nærmest dagligdags hendelse også når elevene er på skolen.

– Nå skal vi huske hvordan vi adderer brøker, sier Olena og henvender seg mot elevene inne i klasserommet.

Hun starter med å repetere fjorårets pensum.

– Å multiplisere to brøker er veldig enkelt. Multipliser telleren med telleren, og nevneren med nevneren.

Olena er både rektor og lærer ved skolen. Hun er bekymret for hva krigen har gjort med elevenes evne til å konsentrere seg og huske det de lærer i klasserommet.

– Selv om barna forstår alt vi lærer dem, greier de ikke lenger å huske det dagen etter. Det er mange som sliter med hukommelsen. For oss lærere betyr det at vi må bruke lengre tid på hvert fag. Det gjør at vi ikke kommer i mål med pensum, sier Olena.

SØKTE TILFLUKT PÅ SKOLEN

Da det voldsomme dramaet utspilte seg for to og halvt år siden, var det mange i byen som flyktet i panikk og søkte tilflukt i kjelleren på skolen. Olena var til stede og prøvde så godt hun kunne å hjelpe alle som kom dit.

– De hadde ikke mat med seg. Militære kjøretøy var i gatene, og folk kunne rett og slett ikke dra ut for å kjøpe mat. Så jeg måtte åpne skolekantinen og ta med kjeks og appelsiner til folk slik at de hadde noe å spise.

Hun forteller at to av elevene som gikk på skolen, ble truffet av bomber og drept sammen med sine familier da byen var under angrep.

En bombet høyblokk med busker og kratt i forgunn.

Både her og i store deler av Ukraina, har det vært vanskelig å bygge opp igjen noe som ligner en normal skolehverdag etter alt det forferdelige som har skjedd.

I en rapport som Redd Barna publiserte i høst, uttrykte 60 prosent av de spurte elevene at de har mistet interessen for skole og læring på grunn av krigen.

– Barna har opplevd ekstreme påkjenninger. I området vårt er det ikke lenger kamphandlinger, men vi lever fortsatt med konsekvensene, sier Olena.

Hun forteller at det har blitt helt vanlig at elever får panikkangst på skolen og at lærerne har tatt flere kurs i traumepedagogikk.

– For oss er panikkangst nå en dagligdags hendelse, men vi vet hvordan vi skal hjelpe elevene.

To gutter sitter ved siden av hverandre ved pulten og noterer.

NÅR ALARMEN GÅR

Inne i klasserommet sitter Kseniia og elevene og løser matteoppgaver. Plutselig går luftalarmen. Denne gangen er det ikke en ekte alarm, men Olena vil vise hvordan hverdagen på skolen faktisk er. Alle i klasserommet reiser seg, bøkene pakkes ned og elevene går mot døra. Når alarmen går, hører elever og lærere den samme stemmen fra varslingsappen, som sier: «Vær på vakt! Luftalarm! Alle må straks gå til tilfluktsrom!» Alle i Ukraina har denne appen.

– Det er skummelt med luftalarmer og angrep, sier Oleh.

Han er på vei ut døra sammen med Kseniia og resten av klassen. Oleh og elevene vet godt at de aldri kan være helt trygge selv om de oppholder seg i en skolebygning.

– Slike steder blir beskutt nå. Du må bare komme deg raskt ned i kjelleren, sier Oleh.

I løpet av krigen som snart har vart i tre år, har minst 3 000 utdanningsinstitusjoner blitt skadet, og rundt 300 ukrainske skoler er fullstendig ødelagt.

I de seks regionene som ligger ved frontlinjen eller nær grensen til Russland, er skolene fortsatt stengt på grunn av faren for luftangrep og beskytning.

To av tre barn som bor ved frontlinjen i Ukraina, har ingen skole å gå til, og nesten halvparten av alle ukrainske skolebarn er avhengig av fjernundervisning.

Nede i kjelleren samles elevene i det som er bygget om til et tilfluktsrom. I Ukraina er det et krav at alle skoler må ha tilfluktsrom før de kan åpnes for elever. Etter at krigen brøt ut, har Redd Barna bidratt til at kjellere i skolebygninger over hele landet er blitt omgjort til tilfluktsrom slik at elevene kan gå på skolen.

– Takket være Redd Barna ble nesten 700 kvadratmeter av kjelleren ominnredet. Det er nå nok plass til at alle elevene kan være på skolen samtidig, sier Olena.

Elevene sitter ved pultene i kjelleren og lyser med lommelyktene.

STUDERER I MØRKET

Nede i tilfluktsrommet er det mørkt, og elevene må bruke lyset fra mobiltelefonene sine når de skal løse matteoppgavene. Strømbrudd og strømmangel er blitt en del av hverdagen i Ukraina etter alle angrepene mot kraftverkene i landet. På denne skolen har de et aggregat, men for å spare drivstoff står det ikke på hele dagen. Denne dagen er strømmen fire timer på og fire timer av.

– Når vi underviser i tilfluktsrommet, er det ikke like god læring som i et vanlig klasserom. Vi prøver å lese noe eller gjøre noen oppgaver, men det er vanskelig å opprettholde den samme strukturen, sier Olena.

Anastasia, en av elevene i klassen til Kseniia, prøver å løse ligningene i boka som ligger foran henne. Hun drømmer om å drive med business når hun blir voksen, og forsøker å følge undervisningen i bomberommet så godt hun kan. Hun synes flyalarmer og eksplosjoner er skremmende.

– Det er lettere for dere å studere, sier hun, og henvender seg til oss som ikke bor i Ukraina.

– Dere trenger ikke være redde når dere studerer. Og dere har ikke en kjeller på skolen, der dere må studere når noen flyr over hodene deres.

To jenter sitter ved siden av hverandre og lyser ned på skolebøkene sine.

– VI ER HELDIGE

Varslingsappen overstyrer nok en gang stillefunksjonen på mobilene nede i bomberommet. Denne gangen får elevene høre at luftalarmen er over og at de kan gå tilbake til sine «vanlige aktiviteter». Elevene lukker bøkene og pakker dem ned i sekkene, før de går tilbake til klasserommet, der Olena fortsetter undervisningen.

Selv om mye er vanskelig, er hun glad for at hun kan være på skolen sammen med elevene. Før krigen hadde hun egentlig tenkt å trappe ned og slutte som rektor, men det er ikke aktuelt lenger.

– Vi har gått gjennom mye sammen med barna. Noen ganger snakker vi med dem om det de opplever, og barna er ofte villige til å dele. Vi som er lærere, er heldige, sier Olena.

Læreren, Olena, står foran tavlen og ser på elevene.

I klasserommet sitter Kseniia og løser ligninger. Matematikk er ikke favorittfaget hennes. Hun liker best litteratur og leser mye. Kseniia forteller at hun kanskje vil prøve å bli journalist når hun blir stor.

– Da får du lese og skrive mye, og du får alltid muligheten til å lære noe nytt.

Men 14-åringen understreker at hun ikke har bestemt seg, og at mye kan skje før hun må ta et valg. I dag er hun mest glad for at livet tross alt er bedre enn det var da bombene knuste byen hennes for to og et halvt år siden.

– Jeg har det bra nå…

Kseniia stopper litt opp og tenker seg om, før hun til slutt sier:

– Mamma er her, vi bor i en leilighet, alle er i live.

Kseniia sitter i klasserommet og ser ut i rommet.

REDD BARNA I UKRAINA

Siden februar 2022 har Redd Barna hjulpet over 2,5 millioner mennesker, inkludert mer enn én million barn.

Vi har blant annet delt ut mat, vann, varme klær og hygieneartikler for å dekke de umiddelbare behovene til barn og familier. I tillegg har mer enn 300 000 mennesker mottatt kontantstøtte slik at de kan kjøpe seg nødvendige varer for å overleve.

Over hele Ukraina jobber Redd Barna med å sikre trygge oppholdssteder for barn, der de kan leke og lære i barnevennlige omgivelser. Her får barn og familier også hjelp og støtte til å bearbeide alt det traumatiske de har vært igjennom.

Svært mange barn har fått skolegangen avbrutt på grunn av krigen. Redd Barna har distribuert skoleutstyr til barn, organisert sommerleirer, reparert ødelagte skoler, fått på plass tilfluktsrom i skolebygninger og satt opp en rekke digitale læringssentre.