Skolen som gir barna håp om en bedre framtid
Siden krigen startet i 2011, har millioner av barn i Syria flyktet fra sine hjem. Mange av dem har fortsatt ingen skole å gå på.
Siden krigen startet i 2011, har millioner av barn i Syria flyktet fra sine hjem. Mange av dem har fortsatt ingen skole å gå på.
Tekst: Jens Marius Sæther
Foto og presentasjon: Luca Kleve-Ruud
– Alt var bra før de væpnede gruppene kom og ødela landet vårt og våre liv.
Ibrahim sitter i et telt i utkanten av Raqqa, byen som for noen år siden ble omtalt som hovedstaden til Den islamske staten (IS). Gjennom flere år ble befolkningen i Raqqa utsatt for voldsomme prøvelser. Kvinner og menn ble fengslet for de minste lovbrudd, og folk ble tvunget ut i gatene for å overvære bestialske henrettelser. I 2017 ble IS drevet ut av Raqqa og store deler av byen ble bombet til ruiner.
I dag er mange av bygningene i Raqqa fortsatt ubeboelige, og titusener av internt fordrevne lever i midlertidige bosettinger. Ibrahim og familien kom til Raqqa i 2018 etter at de hadde flyktet fra en annen by noen mil unna. Denne byen var også under IS-kontroll i en lang periode.
– Barna mine levde under forferdelige forhold. Alt ble forbudt, og vi måtte følge deres regler, forteller Ibrahim.
Før krigen brøt ut, hadde Ibrahim en god jobb og familien bodde i et stort, fint hus. Da IS kom, kunne han ikke lenger jobbe.
Familien brukte alt de hadde spart opp og måtte til slutt spise blader fra trærne for å overleve.
Da området ble utsatt for bombeangrep, måtte familien legge ut på en livsfarlig flukt – som endte i tragedie. Eldstesønnen til Ibrahim druknet da familien skulle ta seg over elven Eufrat for å komme seg i sikkerhet.
Ibrahim har mange barn, og livet måtte fortsette etter tragedien.
Familien fikk satt opp et telt i utkanten av Raqqa, og Ibrahim begynte å jobbe innenfor jordbruk. Det har vært et sant slit å få det til å gå rundt.
Lønna holder knapt til mat, og på grunn av den økonomiske situasjonen har han ikke hatt råd til å sende barna på skolen.
– Det gjør vondt å si dette, men når jeg ser at barna mine lider og jeg ikke klarer å gi dem det de trenger, ønsker jeg å dø, sier Ibrahim.
Men alt er ikke mørkt. For et drøyt år siden etablerte Redd Barna en midlertidig skole rett ved der familien bor. Fem av barna til Ibrahim har fått skoleplass, og det har endret livet til familien.
– For oss foreldre har det vært en stor støtte å ha et sted i nærheten som tilbyr utdanning og skolemateriell gratis, sier Ibrahim, og legger til:
– Skolen gir også psykologisk hjelp. Barna mine har vært mye redde på grunn av alt de har sett og opplevd. Etter at de begynte på skolen, kan jeg se at de har fått bedre psykisk helse.
En av døtrene til Ibrahim kommer inn i teltet. Noor (11) lyser opp når hun forteller om sin første skoledag.
– Jeg våknet tidlig den morgenen, vasket ansiktet og tok på meg klær. Jeg var litt nervøs. Det var første gangen jeg så et klasserom og møtte en lærer.
Noor stortrives på skolen og elsker både undervisningen og alle aktivitetene elevene får være med på. Hun forteller at det ikke er noe sted hun heller vil være på dagtid. 11-åringen har store planer for framtida.
– Jeg vil bli lege og hjelpe syke mennesker, sier Noor.
Inne på skoleområdet til Redd Barna møter vi flere barn fra nabolaget. Osama (11) er nærmeste nabo til skolen. Han bor i et telt sammen med moren og brødrene ved foten av en fjellknaus.
– Jeg glemmer aldri den dagen vi måtte flykte fra huset vårt. Kampene og bombingen var så intense. Mannen min og jeg krøp bort fra huset og dro barna våre med oss, forteller Ameena, moren til Osama.
Mens de desperat forsøkte å komme seg vekk, så de at huset sto i flammer. Osama husker ikke noe fra denne dagen. Han har bare hørt moren fortelle om det vakre huset, jorda der de dyrket grønnsaker og det gode livet de en gang levde.
En dag var Osama sammen med faren for å se etter sauene. Det er Ameena som forteller om det fryktelige som skjedde denne dagen. Mannen hennes tråkket på en landmine og ble drept momentant, med sønnen som nærmeste vitne.
– Jeg skyndte meg til stedet der det skjedde og hørte ham rope «pappa, pappa!»