Det ble helt stille inne på møterommet. Kollegaen min forsøkte å holde tårene tilbake da hun fortalte at søsteren hennes, som nå nektes utdanning, vurderer å ta sitt eget liv.
Slik starter bloggen til Sacha Myers, kommunikasjonssjef for internasjonale Redd Barna i Afghanistan, der hun forteller om det hjerteskjærende møtet med sin afghanske kollega. Dessverre er ikke søsteren til Myers kollega alene om å kjenne på desperasjon og maktesløshet.
Helt siden Taliban tok over makten i fjor sommer, har 1,2 millioner afghanske jenter blitt utestengt fra skoler. De har nå ingen mulighet til å fullføre utdanningen.
Tekst: Sacha Myers og Luca Kleve-Ruud
Presentasjon: Luca Kleve-Ruud
Foto: Sacha Myers
Ikke ukjent problem
Sacha har jobbet som hjelpearbeider i godt over ti år. Hun var i Irak under krigen, i Somalia under de verste tørkeperiodene og i DR Kongo da ebola-epidemien brøt ut. Hun ser likheter i hvordan jenter behandles under store kriser.
Undertrykkelse av kvinner og jenter er dessverre ikke noe nytt. Men det er ekstra smertefullt å se at de rettighetene afghanske jenter har klart å vinne over tid, blir revet bort.
Mørk fremtid
Over natten gikk Afghanistans tenåringsjenter fra å drømme om en framtid der de kunne være leger, ingeniører eller lærere, til å frykte en framtid i fullstendig mørke.
Dette er dessverre den skremmende virkeligheten for mange afghanske jenter etter at Taliban fratok dem retten til utdanning. Jentene tvinges nå til å tilbringe dagene hjemme.
De må arbeide på gårder og ta vare på husdyrene – eller passe de yngste barna i familien, stelle huset og lage mat.
Jentenes nye hverdag
Sacha har reist over hele Afghanistan for å dokumentere hvordan Talibans forbud mot jenters rett til utdanning har påvirket tenåringsjenters liv. Hun har skrevet ned deres historier og avbildet dem i deres nye hverdag.
Hender som en gang holdt i penner og bøker – holder nå verktøy, bøtter og fat.
Intervjuene og møtene med de afghanske jentene de siste månedene, har gjort sterkt inntrykk på henne.
– Jeg kjenner på en enorm tristhet over hva afghanske jenter må gjennomgå hver eneste dag. Etter intervjuene har jeg følt meg nedbrutt, men jeg har også kjent på en overveldende beundring for deres styrke og besluttsomhet, sier Myers.
Hun håper at mennesker over hele verden vil lytte til jentenes rop om hjelp i Afghanistan og stå opp for deres rettigheter.
– Afghanske jenter kan ikke kjempe denne kampen alene. De trenger all den hjelpen de kan få!
Dette er deres egne historier.
Redd Barna har valgt å anonymisere jentene som forteller sin historie for å beskytte dem.
Hendene til Nazaneen er tørre. Etter nok en 12-timers økt med veving av tepper har huden begynt å sprekke opp. Det klør veldig, men det er kjedsomheten som plager Nazaneen aller mest.
Jeg føler meg ødelagt, både fysisk og psykisk. Det er så vanskelig å konsentrere seg om kjedelige og repeterende oppgaver i timevis. Jeg blir veldig opprørt og deprimert
Det var ikke et slikt liv hun hadde sett for seg. Nazaneen hadde store drømmer, og målet var å bli lege. Men én dag endret alt seg. Hun kaller det for den helsvarte dagen.
Vi hadde eksamener, men moren min sa at vi ikke kunne gå på skolen fordi de hadde stengt. Dette var dagen da hjertet mitt brast. Når jeg tenker på den dagen, gråter jeg fordi det var nettopp på denne dagen all framtid og håp forsvant.
Nazaneen blir ikke tvunget til å jobbe, men hun ønsker å hjelpe til med å forsørge familien. Faren jobber som håndverker, men med den økonomiske krisen som stadig forverrer seg, greier han ikke å tjene nok til å brødfø familien. Selv om Nazaneen er med og bidrar, har de fortsatt ikke stor nok inntekt til å dekke de svært høye utgiftene til mat.
Til tross for alle utfordringene har ikke Nazaneens pappa gitt opp håpet.
Pappa sier at jeg fortsatt kan få en framtid og at jeg fortsatt vil være en uavhengig kvinne og ha alle tingene jeg ønsker meg.
Mahnor elsket å gå på skolen og jobbet hardt. Hun ville ta utdannelse, få seg en god jobb og hjelpe familien som er i en vanskelig situasjon. Hennes fire eldre brødre har slitt med rus, og faren har helseproblemer.
Jeg ble glad og stolt da jeg kunne svare på alle spørsmålene i timen, og jeg hadde alltid gjort alle leksene. Jeg hadde et håp om å bli lege eller lærer. Jeg har aldri drømt om å bli husmor.
Da skolene stengte, mistet Mahnor alt håp. Hun ble værende hjemme og fikk mange nye oppgaver.
Jeg har det ikke så bra når jeg bare gjør husarbeid. Før gikk jeg på skolen og holdt en penn eller en bok. Nå holder jeg gress for å mate geitene.
Det føles som om beina og hendene mine er bundet fast med et tau. Jeg kan ikke være den personen jeg vil være.
Slik beskriver Zainab den nye hverdagen etter at skolene ble stengt for jenter. Skolegang er byttet ut med matlaging og klesvask. Hun må bruke hijab og har nesten ingen frihet lenger.
– Tidligere kunne jeg forlate huset og gå i butikkene. Men nå kan jeg ikke det. Jeg går ikke ut.
Zainab bruker nå mesteparten av dagene inne i huset. Hun tar oppvasken, mater kyllingene og gjør en rekke andre oppgaver.
Det er vanskelig for meg. Jeg har aldri gjort denne typen arbeid før. Før gikk jeg på skolen og gjorde leksene mine.
Å plutselig slutte på skolen, miste friheten, ungdomstiden og venner, er tungt for de aller fleste barn.
Det har hatt en innvirkning på min mentale helse. Jeg var glad da jeg gikk på skolen, men nå er jeg trist hele dagen. Det er ikke en god følelse. Jeg har en WhatsApp-gruppe med vennene mine – de føler seg like hjelpeløse som meg. De gjør også bare husarbeid og får ikke studere mer. Vi deler minner fra skoletiden, og dette gir oss litt glede i hverdagen.
Nasima føler seg veldig alene i verden. Moren hennes døde for fem år siden. Nå som hun er utestengt fra skolen, har hele det sosiale nettverket hennes brutt sammen.
Jeg hadde et godt forhold til vennene og lærerne mine. Nå har jeg ikke sett dem på omtrent et år, og jeg savner vennskapet.
15-åringen har et sterkt ønske om å fortsette på skolen. Det er ingen i hennes familie som har utdanning. Skolen og vennene var en enorm støtte for henne, og de lærte av hverandre.
Jeg har ingen å rådføre meg med nå. Dette har hatt en negativ innvirkning på meg.
Nasima har fått en rekke nye plikter hjemme. Tre ganger om dagen tar hun med seg en stor bøtte og går opp en bratt og vanskelig vei for å hente vann. Hun lager frokost til søsknene sine, melker geitene, lager middag, tar oppvasken, vasker klær og jobber med faren sin på åkrene.
Om denne situasjonen fortsetter, vil livet mitt bli slik jeg har det nå. I andre samfunn er kvinner utdannet og sterke. Hvorfor skal vi holdes tilbake? Dette gjør meg trist, og det får meg til å gråte.
Fjorten år gamle Saima bruker store deler av dagen på å gjøre tungt arbeid.
Mesteparten av tiden min bruker jeg på å bake brød. Det er slik jeg tjener penger til familien. For ett stykke brød tjener jeg bare 4 Afs (48 øre). Jeg tar også vare på dyrene våre. Jeg er mindreårig, men gjør tungt arbeid. Det er mange barn som driver med barnearbeid nå.
Det at jenter ikke får muligheten til å fullføre skolegangen sin og i stedet blir tvunget til å jobbe, kan få store ringvirkninger. Saima ser allerede konsekvensene, og hun er urolig for jentene i sitt lokalsamfunn.
Om jeg fortsatt ikke går på skole når jeg blir 17 eller 18 år, kan foreldrene mine forlove meg med noen. Åpner ikke skolene, tvinges foreldre til å gifte bort døtrene sine.
Den økonomiske situasjonen i landet fører til at mange familier velger å gifte bort døtrene sine. Men jenter som Saima, har ikke noe ønske om å giftes bort. De ønsker en framtid der de selv kan velge hva de vil bli.
Utdanning er en viktig del av livet vårt, og hvis vi ikke kan gå på skolen, mister vi håpet. Og uten håp, mister vi livet vårt.
Asiya og søsteren hadde lagt ned mye arbeid for å forberede seg og hadde sett fram til eksamen. Men da eksamensdagen kom, ble de plutselig bedt om å dra hjem.
Det var i august i fjor. Vi skulle ta språkeksamen i Pashto. Pappa sa at situasjonen ikke var helt trygg, og han var bekymret for at vi skulle dra til skolen. Men søsteren min begynte å gråte. Hun ville ikke stryke på eksamen. Så foreldrene våre lot oss dra likevel.
Vi dro til skolen, men da vi åpnet skoleporten, fortalte renholderen oss at skolen var stengt og at vi måtte dra hjem. Det er et trist minne. Jeg følte meg så hjelpeløs.
Asiyas har lenge drømt om å bli lege. Hun forteller at hun ble inspirert til å velge dette yrket da hun ble behandlet for nyreproblemer som liten. Asiya vil bli lege for å hjelpe andre barn og gjøre dem friske.
Men drømmen blir stadig fjernere. Nå tilbringer hun dagene med sin mor og gjør husarbeid.
Dette er min melding til verden: Jeg pleide å holde en penn og bok. Nå holder jeg en kost. Den er et symbol på håpløshet.
Hun håper på hjelp til å vinne denne kampen.
For alle som ser og hører meg: Gi gutter og jenter like rettigheter til utdanning. Vær så snill å åpne skolene våre igjen. Vi vil tilbake på skolen!
Redd Barna har jobbet i Afghanistan siden 1976.
I løpet av 2022 har vi hjulpet
2,161,238*
barn fordelt på 17 av landets provinser.
(*september 2021 til desember 2022)
Vi har gitt hjelp innenfor
HELSE: 550,665 barn
ERNÆRING: 434,785 barn
MATSIKKERHET: 306,343 barn
NØDHJELP: 88,088 barn
WASH: 451,785 barn
UTDANNING: 295,359 barn
BESKYTTELSE: 34,213 barn
Redd Barna er bekymret
Etter flere tiår med krig, er det mange afghanske barn som aldri har opplevd noe annet enn konflikt. Redd Barna regner med at rundt 14 millioner afghanske barn har behov for hjelp. De lider av sult og stadige sykdomsutbrudd. Jentene har mistet utdanningstilbudet etter barneskolen, og mange barn utsettes for vold og utnyttelse.
Vi i Redd Barna er alvorlig bekymret for hvordan den forverrede humanitære situasjonen påvirker tryggheten og levevilkårene til barna i Afghanistan. Barn legger seg sultne hver eneste natt. De er utslitt og klarer ikke å leke eller lære.
Ingdal besøkte nylig Afghanistan og fikk sett den humanitære situasjonen på nært hold.
I løpet av julen gikk situasjonen fra vondt til verre for afghanske kvinner. Taliban bestemte seg for at alle kvinner som jobber for ikke-statlige organisasjoner, skulle bli hjemme. Dette inkluderte også Redd Barnas kvinnelige kollegaer i Afghanistan. Kvinnene utgjør 50 prosent av våre ansatte på landkontoret.
Vi aksepterer ikke diskriminering av våre kvinnelige kolleger, som er en integrert del av Redd Barna og er helt avgjørende for arbeidet vi gjør i Afghanistan og verden over.
Pengene kommer fram!
Av innsamlede midler går 92,6% til arbeidet for barna som trenger oss aller mest. Kun 7,4% går til administrasjon og til å skaffe nye inntekter.
Les mer om hvordan vi bruker pengene
Built with Shorthand