– I DAG BLIR DET
TRIST Å DRA HJEM

– Det er ikke et menneskevennlig sted.

Sara Tadesse Hernesvold (25) og Amanda Anvar (22) sitter i en minibuss og snakker om oppdraget de skal ut på. De er frivillige for Redd Barna, og annenhver søndag reiser de fra Oslo til det nasjonale ankomstsenteret i Råde. Senteret er første oppholdssted for alle asylsøkere som kommer til Norge.

Sara og Amanda har vært der mange ganger. Når de beskriver selve senteret, bruker de ord som grått, kaldt og kynisk – et sted som ikke er bygget for barn eller for å gi folk en varm velkomst. Hvis de selv hadde hatt ansvar og myndighet, ville de gjort senteret til et mye triveligere sted.

– Det burde sett ut mer som et hjem, med planter, tepper og varme farger på veggene. Jeg ville også sørget for at barna hadde en mye større lekeplass. Det burde vært et sted der folk fikk lov til å senke skuldrene litt. Mange har jo vært på flukt i lang tid, sier Amanda. 

Sara ville også endret på mye om hun hadde hatt makt til å gjøre det. 

– Jeg synes alle familier burde hatt et eget rom, der de kan trekke seg tilbake. Det burde også vært stuer. I dag er det bare kroker hvor det er satt opp en TV eller et bord. Det er ikke mange soner som er laget for at folk kan slappe av, sier Sara. 

Men selv om de synes stedet vi skal til er trist, har de begge gledet seg til denne dagen. Oppdraget til Sara, Amanda og de frivillige som skal til Råde, er å være sammen med barna som bor på senteret og finne på gøyale aktiviteter sammen med dem. 

– Da jeg våknet i dag, kjente jeg at jeg gledet meg veldig til å dra. Barna som er med, sier ofte at de har hatt det veldig gøy. Det er kanskje derfor det er hyggelig å komme tilbake gang etter gang, sier Sara. 

Amanda ser også alltid fram til å være sammen med barna i Råde. 

– Jeg synes det er en fin måte å bruke søndagen min på. Det betyr mye når barna stolt viser meg det de har laget, for eksempel en tegning eller en plastelinafigur. Da får jeg en varm følelse.

ET ENORMT VENTEROM

Etter en times kjøring stopper bussen foran ankomstsenteret i Råde. Senteret ligger klint inntil E6. Bygget var tidligere et kjøpesenter, men i dag minner det mer om en bussterminal, omkranset av høye gjerder, grå brakker og telt.

Utenfor inngangen møter vi flere frivillige fra Redd Barna. Sara som har ansvaret for dagens aktiviteter, gir alle informasjon om hva de skal gjøre. De frivillige går gjennom slusen, og så kommer vi ut på en stor asfaltplass, der noen barn leker. Foran senterets hovedinngang er det folk fra alle verdenshjørner. Noen står med sekk og ser ut som de nettopp har ankommet, andre tusler rundt i slippers og ser ut til å kjede seg.

Inne i senteret er det satt opp enorme telt der asylsøkerne sover i enkle køyesenger. Totalt kan det bo rundt 1000 mennesker her samtidig. Det er en avdeling for familier og kvinner, og en for menn som kommer alene. Asylsøkerne som kommer hit, blir ikke værende lenge.

– Vi møter aldri de samme barna igjen og må bygge tillit raskt hver gang, sier Sara.

SKRUR OPP VOLUMET

De frivillige henter noen store kasser med leker fra et lager, og så starter moroa. Sara har med seg en høyttaler og skrur på musikken når de beveger seg gjennom ankomstsenteret mot flerbrukshallen der de skal være. Nysgjerrige barn får raskt øye på opptoget. De smiler og danser i takt med musikken og henger seg på. Flere voksne synes også det er gøy med det lille barnetoget, som får opp stemningen i lokalet.

Flerbrukshallen er et telt som er slått opp på den store asfaltplassen utenfor senteret. Inventaret er slitt, og det lukter røyk, men de frivillige greier raskt å gjøre hallen om til et lekeland, og i løpet av få minutter er alle barna i aktivitet. Noen hiver seg med i stolleken, mens andre setter seg ned ved bordet der de kan lage ting selv. Denne søndagen har Sara tatt med gule og røde høstblader som barna kan dekorere og lage kunstverk av.

Barna klynger seg rundt de frivillige som stadig finner på nye aktiviteter. Noen av de minste barna vil opp i armene til de voksne for å bli båret rundt.

– Det er fint å kunne språk, men stort sett går det mye i smil og kroppsspråk, sier Sara.

Amanda har satt seg ned med en litt eldre jente fra Ukraina. De kommuniserer gjennom google translate og blir sittende sammen lenge. Jenta gir Amanda et armbånd, og skriver: «Dette armbåndet er vakkert, akkurat som deg.»

En mor som har med seg en liten jente, lurer på om vi kan ta et bilde med hennes mobil av de to sammen. Moren begynner å fortelle litt om seg selv og hvorfor de har kommet til Norge. Historien er mørk og dramatisk. At de endte opp i et kaldt land langt mot nord, var tilfeldig. Moren har ingen bekjente her, og kjenner seg alene. Hennes høyeste ønske er at de skal få seg et nettverk, og at hun skal greie å skape et bedre og tryggere liv.

Datteren får øye på en grønn sprettball, som hun og en frivillig begynner å kaste til hverandre. Moren forteller at den lille jenta ikke har hatt mange å leke med etter at de måtte flykte, og hun er derfor veldig glad for dette avbrekket. 

De to timene med lek og moro går fort. Når det nærmer seg slutten, er mange av barna fortsatt i full aktivitet. 

– Barna synes ofte at det er kjipt når vi avslutter aktiviteten. Det kan bli en litt brå avslutning. Vi begynner derfor alltid å rydde litt når det er et kvarter til vi er ferdige, og så sier vi ifra når det er 10 minutter igjen, sånn at det blir en mykere avslutning for barna, sier Sara. 

Amanda tar en siste runde med bordfotball sammen med noen av barna. 

– Dette er kanskje den fineste aktivitetsdagen jeg har vært med på. I dag blir det trist å dra hjem.

DEN GODE FØLELSEN

Sara og Amanda synker ned i setene på bussen, som skal tilbake til Oslo. De har gitt alt og kjenner seg utladet. Samtidig sitter de igjen med en god følelse i kroppen.

– Jeg er sliten, men jeg kjenner også på at jeg har brukt søndagen min til noe fint – at jeg har gitt søndagen min til disse barna, sier Amanda. 

Sara, som har jobbet som frivillig i sju år, er også sliten. 

– Men dager som denne gir meg veldig mye energi resten av uka. Nå kan jeg tenke tilbake på alle de fine øyeblikkene vi har vært med å skape for barna. 

Tusen takk for at du gir barn
muligheten til et bedre liv.

Sammen redder vi barn!